Snapshots av virkeligheten

Kunstner og illustratør Kjersti Johanne Barli har laget øyeblikksbilder til årets festival.

Du tok utgangpunkt i festivalens motto «Velkommen til virkeligheten» da du tegnet, kan du si litt mer om det?

Tidlig i prosessen hadde jeg en tanke om å jobbe med virkelighet før og nå. Jeg skisset ganske lenge på en variant av «Bukkene Bruse», hvor trollet var så opptatt med å lese at bukkene Bruse ruslet over broen og opp til seters ubemerket. Tanken var at trollet, som for tusen år siden var like virkelig som noe annet, ble ønsket velkommen til og anerkjent som virkeligheten. Eller satt det der og leste eventyr om seg selv? Eller annen litteratur? Kanskje ikke så sjokkerende; ideen funket ikke i praksis. Det var en typisk idé som var morsom i tankene, men som smuldret opp til ingenting når den skulle ned på papiret.

Så eventyret kolliderer med virkeligheten?

I dette tilfellet gjorde det i alle fall det, ideen var ikke tydelig nok til å kunne representere en hel sakprosafestival alene. Poenget mitt skulle være at troll og eventyrene jo var en del av virkeligheten en gang, og akkurat det tok jeg med videre i arbeidet; at virkeligheten er i endring. Dette er jo særlig aktuelt i 2017, når sannheten er til salgs og alternative fakta er blitt et begrep. Mitt utgangspunkt ble virkeligheten, og dermed dukket ideen opp med å lage øyeblikksbilder av forskjellige virkeligheter. Jeg utarbeidet små kollasjer og tegninger som fungerer som små innblikk i forskjellige, parallelle virkeligheter eller hverdager, og satte disse sammen i forskjellige variasjoner til plakat, katalog og nettside. De er komponert som om noen har spredt fotografier utover en bordflate.

Er disse øyeblikksbildene ment å vise ting som egentlig er lett å overse?

Tanken var å inkludere både mindre, hverdagslige detaljbilder, som for eksempel et baderom med noen bøker slengt rundt toalettet eller en bil parkert utenfor et hus, samt øyeblikksbilder med større tema, for eksempel den smeltende polisen eller menneskets enorme kjøttforbruk og utnyttelse av dyr. I tillegg har jeg lagt inn små detaljer her og der i kollasjene – samt referanser til noen av mine favorittbøker innenfor sakprosaen.

Du har mange dyr med i kollasjene, er det noe med hvordan de ser på oss?

Det er vel snarere noe med hvordan vi ser på dyrene. Dette prosjektet er faktisk en av få ganger jeg har tegnet dyr i rollen som seg selv. Antropomorfisme er et virkemiddel jeg liker å benytte, ikke bare for å ilegge dyr kunnskaper og evner de ikke har, selv om det også er gøy, men for å gjøre mennesker bevisst på at dyrene også er levende, tenkende og følende vesener. Jeg heier på dyrene og Tellus. Naturen vinner alltid til slutt.

Øyeblikksbildene; er det noe du umiddelbart ser for deg, eller kommer det ned på papiret gjennom et tankearbeid?

Begge deler. I dette prosjektet har jeg jobbet veldig intuitivt. Jeg har flere skoesker fulle av papirbiter, gamle bilder og teksturer, som er rester fra tidligere kollasjprosjekter. Papirbitene i eskene er både store og små og i alle mulige former. Jeg tømte disse eskene utover arbeidsbordet og begynte å leke med former, sette sammen biter og se hva det ble til. Oftest begynte jeg hver kollasj med å sette sammen en bakgrunn med en horisontlinje, for slik å skape et rom eller et landskap, før jeg fylte dette med innhold. Deretter går det slag i slag; nye ideer kommer til mens jeg jobber med en kollasj, og jeg må skynde meg å begynne på den neste før de forsvinner. Jeg hadde også selvfølgelig stikkordene for programmet til festivalen i tankene, noe som preget tema og innhold til en viss grad. Sjimpansen Julius er for eksempel portrettert, i anledning besøket av forfatteren av den nye boken om ham. Sex var også et stikkord. Jeg har også et stort arkiv av bilder jeg har tatt på mac’en, og jobbet videre med noen av kollasjene digitalt. Portrettet av Julius har for eksempel fått en tapet som er en faktisk tapet på en liten, sliten restaurant i Kina, som jeg tok bilde av for seks år siden. Strien på veggen i kollasjen med fjernsynet er hentet fra en sponplate jeg tok bilde av på en annen reise. Nevnte fjernsyn er tegnet ut fra minnet om en JVC-TV vi hadde hjemme da jeg var liten. Slik har kollasjene fått elementer fra forskjellige faktiske virkeligheter, men en tegning av et fjernsyn er jo som kjent ikke et fjernsyn – alle kollasjene er representasjoner av virkeligheten, ikke virkeligheten selv.

Har du gjennom prosjektet gjort deg opp noen tanker om sakprosa og skjønnlitteratur fra en tegners perspektiv?

Jeg har grublet en del på dette med formidling av virkelighet, hva virkelighet er, om det finnes en virkelighet som er fasit, en absolutt sannhet. Og jeg tenkte tilbake på virkelighetsdebatten som raste i fjor høst/vinter, særlig etter Vigdis Hjorths «Arv og miljø» utkom. For meg er det like innlysende at skjønnlitteratur kan være inspirert av virkelighet som at sakprosa kan inneholde elementer av diktning, og det er sjelden jeg føler meg lurt som leser av den grunn. Som illustratør er jeg fascinert over måten tegning kan formidle tanker, konsepter og ideer mer effektivt enn både tekst og foto, fordi i tegningen kan man bryte regler for tid, sted, rom, fysikk og alt mulig annet. En treffende illustrasjon kan også gjøre at man husker teksten den hører til lengre enn om teksten ikke var illustrert – god illustrasjon løfter teksten. Et bilde sier mer enn tusen ord, men en tegning kan si mye mer enn det igjen – det er magien med tegning.

Tror du at man via fantasien kan finne en vei inn i virkeligheten, eller er fantasien snarere en flukt fra virkeligheten? Hvordan ser din egen virkelighet ut akkurat nå?

Begge deler, absolutt! Min virkelighet er faktisk full av troll, beist og bøyger nå for tiden; jeg arbeider med et bokprosjekt om det norske bygdedyret! I boken forsøker jeg å skildre dette dyret som mange har kjent på kroppen, men som ingen helt kan beskrive hvordan ser ut. Det hele startet som et tegneprosjekt, men det har etter hvert blitt en del tekst også, blant annet bidrag fra folk som forteller om bygdedyr fra rundt omkring i landet. Noe av min ambisjon med prosjektet er også å renvaske bygda – jeg kan røpe såpass som at vi har nok av bygdedyr inne i byene også. I mine visualiseringer av og tekster om bygdedyret, skildrer jeg ikke nødvendigvis hvordan fenomenet faktisk er, men hvordan det føles for ofrene. Boken gis ut på Forlaget Fanfare og skal etter planen utkomme til våren.

5-årsjubileum for Norsk sakprosafestival!

I år arrangeres Norsk sakprosafestival for femte gang. Festivalkomiteen bestående av Marta Breen, Henrik Svensen og Johanna Foss ledet av prosjektleder Ida Skjelderup, er i full gang med planleggingen. Det ferdige programmet blir lansert i august. Vi gleder oss!