De ti mest betydningsfulle bøkene etter andre verdenskrig

Norsk sakprosafestival har satt ned en jury som har kåret de ti mest betydningsfulle bøkene om andre verdenskrig i Norge. Her er listen!

Lise Børsum, Fange i  Ravensbruck, Oslo 1946.
Da Lise Børsum kom hjem fra fangenskap i tysk konsentrasjonsleir, skrev hun denne beretningen for at ektemannen skulle forstå hva hun hadde gjennomgått. Resultatet er en fortrolig og nær tekst, som også problematiserer livet som norsk – og dermed på mange måter begunstiget – fange i Ravensbrück, noe få andre norske skildringer av livet i konsentrasjonsleirene har gjort like gjennomført. En hjerteskjærende bok, ikke minst fordi Børsum ikke klarte å vende tilbake til familielivet etter det hun hadde opplevd, noe datteren Bente Børsum tematiserer i sin strålende teaterforestilling «Min forestilling om mor».

Helge Krog, 6te kolonne –? Om den norske storindustriens bidrag til Nazi-Tysklands krigføring, Oslo 1946.
Helge Krogs pamflett satt sinnene i kok både da den ble utgitt i den illegale avisen Alt for Norge, under pseudonymet ingeniør A. Nordmann vinteren 1945, og da den kom i utvidet bokutgave i 1946 og igjen i 1969. Det er et pionerarbeid om den norske industriens bidrag til Nazitysklands krigsmaskin. Tittelen, sjette kolonne, peker mot Hjemmefrontens ledelse som ikke iverksatte sabotasje mot storindustrien. Selv om Krogs bok har hatt klassikerstatus i krigslitteraturen, tok det lang tid før den ble fulgt opp, i dag er studier av næringslivets virksomhet under krigen tema for årvisse utgivelser. Resultatene bekrefter Krogs påstander og vel så det, norsk næringslivs bruk av allierte krigsfanger som slavearbeidere er det siste tilskuddet på denne sørgelige historien.

Asbjørn Sunde, Menn i mørke, Oslo 1947.
Asbjørn Sunde kjempet på republikkens side i den spanske borgerkrigen, var med i en internasjonal kommunistisk sabotasjeorganisasjon som skulle stanse skipsfarten mellom Norge og Nazityskland, og etter Hitlers angrep på Sovjetunionen ledet han Osvald-gruppa som sto bak over 100 sabotasjeaksjoner. Menn i mørke er en spennende bok, formet som en dokumentarroman, barsk i tonen, knapp i stilen, den handler om tragiske og fryktelige kjensgjerninger og har likhetstrekk med Max Manus’ Det vil helst gå godt og Det blir alvor og Sigurd Evensmos Englandsfarere. Boka er også et klart eksempel på heroisering, hensikten med den var ifølge Sunde å renvaske og hedre falne kamerater som ble beskyldt for å være eventyrere, mens de i virkeligheten var fylt av en idealitet bare døden kunne berøve dem.

Magne Skodvin, Striden om okkupasjonsstyret i Norge fram til 25.september 1940. Oslo 1956.
Dette er avhandlingen om krigen. Boka som med et bredt, tålmodig innsamlet materiale, og med varsomme men kildefaste slutninger, blir stående i tiår etter tiår som det vitenskapelige verket om hva som egentlig skjedde den 9.april 1940. Historiefaglig i metoden, og spørrende i sin holdning, viser den veien å gå for alle senere forklaringer basert på et internasjonalt materiale. Det var den tyske marine som av strategiske grunner kastet sine øyne på Norge. Storkrigen slo inn, og maktkampen mellom okkupantene, snarere enn norske aktører, avgjorde så utfallet den 25.september. Detaljene kan nok diskuteres. Men avhandlingen vil bli stående.

Herman Sachnowitz (og Arnold Jacoby), Det angår også deg, Oslo 1976.
Med ordene «Jeg er norsk jøde» begynner Herman Sachnowitz sin personlige fortelling om folkemordet på jødene under andre verdenskrig. Sammen med faren, fire brødre og tre søstre ble Sachnowitz deportert til Auschwitz. Som familiens eneste overlevende vendte han tilbake til huset i Larvik og epletrærne faren hadde plantet hver gang et nytt barn ble født. Fortellingen om fangenskapet er gruvekkende og åpenhjertig, og bokas tittel vitner om at den ble skrevet i en tid da bevisstheten om Holocaust var i ferd med å bryte gjennom i Norge. Kom også som Månedens bok i Den norske bokklubben i 1978.

Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, Oslo 1977.
Hendelsene 9. april 1940 fortalt time for time, basert på tidligere litteratur og skriftlige kilder, men framfor alt på intervjuer med mennesker fra hele landet. Blant dem Arne Arnardo, som underholdt på restaurant Stratos øverst i Folketeaterbygningen i Oslo og var i ferd med å krype gjennom en ring på toppen av tre bord og to stoler da luftvernsirenene begynte å ule. Som Arnardo er Bjørn Bjørnsen en strålende balansekunstner, han trekker store og små mennesker over hele landet inn i sin fortelling, og driver det hele framover med fast grep og brodd.

Guri Hjeltnes, Hverdagsliv, Bd. 5, Norge i krig. Fremmedåk og frihetskamp 1940-1945. Hovedredaktør Magne Skodvin. Oslo 1987.
Denne boka åpner hverdagslivet under okkupasjonen – kvinnenes, køenes, klippekortenes år – og gjør det til tema for forskning og forståelse av årene 1940-45. Den sammenfatter mengden av spredte data som foreligger rundt sivilbefolkningens liv, og samler dem i brede analytiske emner som behovet for mat og varme, trangen til atspredelse bak blendingsgardinene, og jakten på den skjulte mening ved de alltid dramatiske krigsnyhetene. Matauk og tøy-snuing blir like viktig som heroisme og motstandskamp i denne sosialhistorien, for hverdagen er alltid grå; men måten den var det på under krigen, blir spesiell og spennende under denne forfatters behandling.

Eystein Eggen, Gutten fra Gimle, Et NS-barns beretning, Oslo 1993.
«Mange NS-barn hensettes i dyp melankoli når de tenker tilbake på de talte dager. Selv kommer jeg i en stemning av kamp til siste sekund». Slik skriver Eystein Eggen i Gutten fra Gimle: Det er han som er gutten fra Gimle, født i Quislings residens på Bygdøy i januar 1944. Mange år seinere spurte han sin mor hvordan hun følte det da Quisling ble skutt. «Som om jeg selv ble skutt», svarte hun. Denne åpenhjertige kronologisk formede fortellingen handler om hvordan krigen fortsatte med uforminsket styrke i den lille familien, og brøt den ned. Boka er et sjeldent vitnesbyrd, hensikten er å skildre krigens langtidsvirkning, bokas botemiddel mot å bli hjemsøkt av fortiden var å bekjempe hemmelighold og fortrengninger. Gutten fra Gimle er et enestående litterært uttrykk for NS-barnas situasjon, subtilt og gripende formet.

Anne Eriksen, Det var noen annet under krigen. 2. verdenskrig i norsk kollektivtradisjon, Oslo 1995.
Med et folkloristisk blikk på historiebøker, romaner, dokumentarframstillinger, minnesmerker, museer, muntlig overleveringer og fotografier viser Anne Eriksen, professor ved Universitetet i Oslo, hvordan den store fortellingen om krigen er blitt til, og hvorfor og hvordan den har fått et mytisk og allmenngyldig preg som kampen mellom det onde og det god, og at motstanden vokste fram nærmest som en naturkraft. I dette pionerarbeidet viser hun hvordan Kongens nei, Hjemmefronten og hverdagsliv, det å klare å skaffe mat og klær på alternative måter, er blitt sentrale signaler i den store mytiske fortellingen om nasjonalt samhold og felleskap.

Marianne Neerland Soleim, Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945, Antall, organisering og repatriering, Oslo 2009.
De om lag 100 000 sovjetiske krigsfangene som tyskerne brakte til landet for å bruke som slavearbeidere på festningsverker, vei og jernbanebygging, ble fort glemt etter 1945. Den kalde krigen hadde gjort tidligere allierte til fiende. Det ble fort en allment akseptert sannhet at de fleste av dem havnet i Stalins leire og døde etter at de ble repatriert. I Den røde armé var det forræderi å la seg ta til fange. Marianne Neerland Soleim bok avkrefter at de fleste ble drept etter hjemkomsten, med hennes grundige bok blir det umulig å betrakte de sovjetiske krigsfangenes skjebne i Norge som et forhold mellom tyske okkupanter og sovjetiske krigsfanger. Boka viser at krigsfangene og deres skjebne er en del av norsk historie.